Så filmen Avatar, av James Cameron (Titanic, Terminator, Abyss m.m), i 3D på Ringen kino i Oslo på premieredatoen 18. desember 2009. Og det er bare en ting å si - wow.
Historiemessig handler det om en fyr som joiner "militæret" og tar der tvillingbrorens plass, ettersom tvillingbroren har dødd. Litt av poenget er at de har identiske gener - og at militæret trenger han for å styre en "avatar" - dvs han skal styre en "alien" som de har klart å klone på den fremmede planeten Pandora der menneskene ønsker å utnytte naturressursene.
Grunnen for at de skal ha en levende Avatar er at de skal kunne komme i kontakt med "folkene" på Pandora, slik at man kan kommunisere og kontrollere dem. De er jo ellers ville dyr.
Paralleler trekkes til rasekamp, terrorkampen osv osv. Glem det - historien er egentlig underordnet, ganske tradisjonell og uten de enorme overraskelsene. Det blir nokså klassisk, da Avataren oppdager at folket ikke er villdyr, men har sin egen kultur og tar vare på naturen, at han forelsker seg i en jente fra "folket" og at han tilsutt kjemper på "folkets" side i kampen mot menneskene.
Historiemessig er dette til tider svulstig og med mange floskler, men helt stinkende synes jeg aldri det ble, selv om "skurkene" var utrolig endimensjonale og det var overraskende få utfordringer for hjernen. Men storyen driver oss videre i det som virkelig er interessant med denne filmen og hvorfor du rett og slett MÅ se den (aller helst i 3D (takler du engelsk - utekstet) på en fet kino). Verdenen er så fantastisk bra laget at du aldri har sett noe lignende. Dessuten er "folkene" så vanvittig bra konstruert at du både fascineres og glemmer at dette er data-animerte "folk". Spesielt i nærbilder og med masse følelser blir det helt rått. Det er rett og slett sykt hva James Cameron har fått til i denne filmen effektmessig og rundt det å bygge en verden som du blir en del av - spesielt hvis du ser den i 3D. Her er så mye underholdning, fantastiske skapninger, blomster, trær, fugler, dyr, insekter, følelser osv osv at du blir slått i bakken. Det er spesielt spillet mellom Zoe Saldana og Sam Worthington som "folk" som er interessant - og de skaper en svært troverdig atmosfære dem mellom og som spesielt reflekterer situasjonen de er i.
Og jeg må fremheve at dama er kompleks, både myk og tøff og ikke minst forbannet sexy.
Zoe Saldana og Sam Worthington
Zoe og Sam i virkeligheten
Storymessig er dette kanskje ikke mer enn en treer, maksimalt en firer. Ikke ille men full av hull. Filmmessig er dog dette en soleklar sekser på terningkast. Dette er filmen alle vil snakke om fremover og det er en film du vil angre på at du ikke har sett. Anbefales!
2 kommentarer:
Jøss, er hun som meg hun altså:
... dama er kompleks, både myk og tøff og ikke minst forbannet sexy.
;oP
Øydis-selvsagt. Men, på film er det sjelden man klarer å formidle dette.
Legg inn en kommentar