The Curious Case of Benjamin Button er en historie om en mann som eldes baklengs. Han blir født som en spedbarnoldis og det er bare et spørsmål om tid før han skal dø. Han blir likevel tatt vare på (på et gamlehjem) og blir yngre og friskere dag for dag. Der lærer han å spille piano, gå, spise pent og han blir etter hvert nysgjerrig på verden rundt. Han møter også sitt livs kjærlighet, Daisy, sånn ca når han er 7 år (eller skal vi si 80?) som da selvsagt er en liten pike som er normal. Rundt 40 møtes de på midten. Egentlig roteter hele historien rundt deres kjærlighet, veldig Forrest Gump-aktig.
Brad Pitt
Jeg må innrømme at jeg er litt usikker på filmen. Håndverkmesig er dette utsøkt, strålende og gripende laget (Forrest Gump?). Skuespillet er bra, men det mangler kanskje noen ekstra hakk innimellom i filmen - dog er Cate Blanchett og Brad Pitt gode (men de er bedre i Babel - som også er en bedre film på mange måter).
Problemet med filmen er at den er lang og rolig og veldig følsom, uten at jeg føler man kommer dypt inn i personenes psyke eller tanker. Etter nesten 3 timer føler du deg ikke så veldig mye klokere på personene og du lurer litt på meningen med filmen.
Jeg kan dog ikke slutte å tenke på den og jeg tror det er fordi den passer meg ganske bra der jeg er i livet i dag: 35 år gammel og med 2 små barn. Det er ikke fritt for at man filosoferer over hva fremtiden bringer, hvor man er i livet, hvordan barna kommer til å få det og hvordan de ser på verden. Og alderdom er jo et tema som i denne filmen blir belyst på en ypperlig måte. Spoiler alert: Spesielt mot slutten der Daisy på nesten 80 holder en "nyfødt" Benjamin på fanget og han lukker øynene og dør er jo en interessant vri på det hele. Jeg tror filmen kan oppsummeres i det Daisy spør Benjamin om hvordan det er å bli yngre og yngre i stedet for eldre og eldre. "Jeg vet ikke", svarer han. "Jeg ser bare verden gjennom mine øyne".
Jeg sitter igjen med en følelse at filmen på en måte passer best for oss som nærmer oss 40 og tror vi begynner å bli gammel. Vi trenger kanskje en slik film for å minne oss på at man "er mest normal" midt i livet og at man bør ta vare på hver dag som går, uansett hva verden måtte bringe. Og at 40 slett ikke er noen alder. Dette er selvsagt muligens en overtolkning av budskapet, men likevel kanskje ikke så dumt å tenke gjennom.
Det er artig at David Fincher (regissøren), som hele tiden pusher grensene for hva som er mulig gjøre med film, ønsker å filme denne historien, men han gjør en mye bedre jobb i Seven og Fight Club. Dette er ingen dårlig film, men den er litt kjedelig. Mer undrende og filosofisk kanskje enn underholdende. Jeg gir den en firer. Som en tankevekker dog er det en femmer og vel så det.
Noen lenker:
Filmens websider: http://www.benjaminbutton.com/
Øydis så den i vinter: http://oydiscastberg.blogspot.com/2009/02/curious-case-of-benjamin-button.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar